Stine Svendsen

• Hvor lenge har du jobbet i Muno: 12 år
• Skole: MUNO Moss (tidligere Asker og Hellerud)
• Instrument: Sang og piano, avdelingsleder i Moss
• Spotify

Fortell om deg selv som musiker utenfor Muno 

På Spotify finner du en låt som jeg har skrevet selv og gitt ut. Arve Furseth produserte, og dette er faktisk en duett med Heine Totland. Låta er på mi dialekt (Tysnes) og det finnes ikke så mange mannlige korister som synger på den, så derfor tok vi kontakt med Heine. Han var veldig tydelig fra starten av på at han ikke gjorde koring, men så traff han meg, hørte låta og likte den tydeligvis, så istedenfor koring ble det duett! Det finnes en del fler låter, men den utøvende siden min har stått litt på vent, da jeg har tatt lærerutdanning, fått barn og jobbet med en del andre prosjekter.

Jeg har gjort en del korprosjekter da – gjort litt for Heine i ettertid av sangen min (Rockabilly Circus) og jeg var korist for BigBang en periode. Jeg har også gjort mye forskjellige event-gigs – både store og små, og det likte jeg veldig godt! Det var morsomt å spille på forskjellige steder og med forskjellige folk.

Hvordan begynte din Muno-reise? 

Min reise begynte på NISS da jeg gikk der (vi trenger ikke nevne år!). Jeg er usikker på om det var gjennom Ola Håkon? Jeg begynte som lærer i Asker og det var helt topp! Lærerrollen har på en måte vokst med meg: jeg gikk jo på en utøvende skole og drev mye utøvende sjøl, men det å kunne undervise ved siden av har jeg likt veldig godt hele veien.

I ettertid av NISS valgte jeg bevisst en utdanning innen akademia. Jeg elsker å lese forskningsrapporter innen psykologi og spesielt musikk-kognisjon. Mastergraden min er i stor grad viet til hvordan musikk og musikalsk-aktivitet kan påvirke barns utvikling. Altså de overførbare kognitive-effektene musikalsk-aktivitet kan ha på utvikling generelt. Som språkutvikling (fonologisk bevissthet er min favoritt), men også identitetsutvikling og ikke minst hvordan barn kan utvikle seg i sosialt samspill gjennom denne typen aktivitet.

Jeg er en skikkelig nerd egentlig, skjønner du, jeg bare skjuler det i sosiale settinger!

Jeg har valgt å utdanne meg til lektor i musikk av den grunn at jeg brenner for pedagogikk og kanskje spesielt det psykologiske aspektet. Det er en stund siden mitt hovedfokus lå i en utøvende karriere. Jeg elsker å skrive musikk og utøve selv, men det er ikke noe jeg satser på som et karrierevalg lenger.

Hva er det med Muno som har gjort at du har blitt så lenge? 

Det er flere grunner til at jeg har blitt i Muno så lenge: en ting er at det har vært veldig fint å kunne kombinere med både utdanning og utøvende virksomhet, men ikke minst har jeg likt å ha den variasjonen som jeg har opplevd i Muno: det at man får møte elever i alle aldersgrupper, med alle mulige behov (også spesielle behov), og det har gjort det spennende å undervise. Det har utfordret meg og krevd at jeg må finne kreative løsninger som dekker alle disse ulike behovene. Jeg har også hatt muligheten til å igangsette et barnehageprosjekt som gikk på musikk i barnehage – og dette prosjektet brukte jeg som utgangspunkt for masteren jeg senere tok.

Høydepunkter fra tiden i Muno 

Umiddelbart kommer min 4-årige pianoelev som spilte knyttneve-sangen på en elevkonsert. Han var så sjukt stolt og bukka og sto på. Det var veldig stort – man så at han elska det!

Hva er ditt beste råd til medmusikere og musikkelever? 

Trygghet kommer med erfaring – du vokser inn i rollen jo mer du gjør det!

Are Valen Lund

• Hvor lenge har du jobbet i MUNO: 11 år
• Skole: MUNO Asker, Oslo Sentrum, Fjernundervisning
• Instrument: Piano
• Spotify

Fortell om deg selv som musiker utenfor Muno?

Nå om dagen spiller jeg med et band som heter FIRING (elektropop). Vi jobber nå med en plate som det er meningen at vi skal bli ferdig med i løpet av året. Det er første gang jeg spiller denne typen musikk (vi går på tredje året nå), men det jeg for det meste jobber med er jazz. Jeg har også tidligere hatt flere rockorienterte prosjekter, og drevet mye med pop. Jeg ser på meg selv som en musikalsk potet – jeg spiller litt klassisk, og prøver med jevne mellomrom å kultivere dette også.

Hvordan begynte din Muno-reise?

Jo, den begynte ved at jeg ble kontaktet av Jon Torger Aabakken (daglig leder) – vi hadde en felles bekjent som hadde tipsa Jon om meg. Jeg mener at jeg fikk en telefon fra Jon som spurte om jeg kunne begynne å undervise piano ute i Asker. Det hadde jeg aldri gjort før; opp til videregående var hovedinstrumentet mitt valthorn, jeg skulle egentlig søke konservatoriet, men de planene endret seg etter videregående, så jeg endte opp på NISS (nå Kristiania) hvor flere folk som nå jobber i Muno også gikk. Her ble biinstrumentet mitt piano tatt opp som hovedinstrument.

Men ja, tanken på å jobbe som lærer var ganske skummel i begynnelsen. Men jeg fant ganske snart ut at dette var noe jeg likte veldig godt. I begynnelsen, som student, var det en fin måte å tjene litt ekstra penger på, men på sikt så ser jeg nesten på det som et slags samfunnsoppdrag. Jeg finner glede i å hjelpe folk å oppnå ting. Vi som driver med dette vet at dette er en slags grunnstein i samfunnet – en viktig pilar som vi vil merke veldig negativt hvis den plutselig skulle falle sammen.

Hva er det med Muno som har gjort at du har blitt så lenge?

Det er et sammenfall av mange ting: det har passet veldig fint i mitt liv og min hverdag å jobbe sånn; jeg har, for en ting, aldri har vært noe A-menneske!

På de beste dagene går man hjem og har det litt godt med seg selv, en annen ting er at det er et stort nettverk rundt meg i Muno som har gjort at det har føltes veldig trygt – man når mennesker på telefonen som man kjenner litt personlig. Det er rett og slett en god match for meg å jobbe her – jeg blir utfordra, samtidig som jeg kan kjenne på en stabilitet og leve det livet jeg ønsker ved siden av.

Høydepunkter fra tiden i Muno

Jeg husker med glede de elevkonsertene vi hadde ute i Asker – der var oppslutningen blant elevene tidvis voldsom. Det var vanskelig å få klemt inn alle elevene som ønsket å være med. Og så ble det fest med Muno-lærerne etterpå, hvor vi alle var gladslitne.

Og så er det alltid en «høydare» å følge med på elever som har fortsatt med musikk etter endt undervisning med meg – om de fortsetter på musikklinje, folkehøgskole, eller liknende. Det føles veldig bra å kunne sende noen videre med forhåpentligvis lysten og gleden til å jobbe med musikk.

Hva er ditt beste råd til medmusikere og musikkelever?

Et universelt godt råd nå om dagen (noe som jeg overhodet ikke lever etter selv, dessverre) er synlighet, evne til selvpromotering, spesielt hvis du tenker at du vil være utøvende musiker. Og viljen og evnen til å gi fra deg det du skaper – å tørre å slippe det.

På det personlige plan: hvis du skal ha glede av å drive med musikk så må du investere tid – mye tid hvis du vil bli god. «Pay-offen» med investeringen lar vente på seg, for det du jobber med akkurat nå gir ikke utfall før om noen uker, måneder, kanskje til og med år. Du kommer ikke utenom at du må bruke mye tid på faget – selv når du ikke føler for det; noe jeg ofte ikke gjør. Det er ikke alltid jeg greier å ta meg selv i nakken, men når jeg først klarer å sette meg ned – selv på de vanskelige dagene, så begynner det å skje ting, noen ganger helt uventa.

Skrevet av Amanda Hatlevik